”Når man er på festival, og tar seg en fire, fem, seks øl. Får man ofte en sterk trang, til å pisse med en gang.”

En vis mann fra Kølabånn, 2007.

Man har vært på noen festivaler i sin ungdom: Kalvøya, Quart, Roskilde, Øya og Slottsfjell, for å nevne noen. Og do-besøkene er sjelden de triveligste minnene. Man har fått servert historier fra kompiser som kommer skuffa tilbake til campen i Roskilde, etter å ha måttet bruke en treplanke for å forminske berget av avføring, som reiste seg opp og over skåla, før de fant hockeystillingen. Man har selv opplevd å stå i 25. minutters pissoarkø på Øya, for så å nå fram til tette pissoarer som renner over. Og så har man vært på Fres! Hvor det hjemmesnekra pissoaret er så staselig at man tar bilde av det og viser det frem til kompiser når man kommer hjem, fordi utsikten er så flott at det er som å stå og pisse inni et postkort! For Reidar har rett: Å være på Fres Festivalen er som å være på en festival inni et postkort.

Fres Festivalen er noe vi gleder oss til hver sommer. Man gleder seg til den etterhvert så tradisjonsrike gutte-turen til Sogn. Man gleder seg til den lange bilturen, hvor alle gutta har med seg hjemmebrente cder med årets favorittlåter(som allikevel hvert år inneholder Fu Manchu, Kyuss og Raga). Man gleder seg til å sløve i campingstolen med en lunka øl i hånda, mens man ler av vandrehistoriene som kompiser forteller. Man gleder seg til å grille pølser på dei kommunale grillane og kanskje slå av en prat med sjefen for grillen. Man gleder seg til å hoppe i fjorden for å redusere fyllesjuken. Man gleder seg til å stikke innom bui og kanskje kjøpe en båtis og mer øl. Man gleder seg til å møte folk man har blitt kjent med på Fres. Og ikke minst så gleder man seg til å spelle! For Fresn har alltid hatt et jovialt og takknemlig publikum. Et publikum som skjønner seg på god rock n roll. Et publikum som veit å sette pris på god musikk.

Jeg tror og håper at Fresn 2010 blir like trivelig som tidligere år. Fres være med deg.

Ole Bayer. Skribent i Canoon.